I hvertfall! Oppsummering av Zanzibar oppholdet så langt, skal prøve å være kort.
14/8-16. Ankomst Zanzibar. 2 ukers overlapping sammen med sykepleier Ola som hadde vært et år og var på vei hjem.
28/8-16. En ukes Fredskorps forberedende seminar i Sør Afrika.
5/9-30/9-16. Swahili kurs på Suza universitet. Swahili er et kjekt språk, men som med alt annet som er nytt er det vanskelig. Nå kan eg føre enkle samtaler, men føler meg fremdeles ganske lost på sykehuset der veldig mye foregår på hurtig swahili.
3/10-16 oppstart på famale medical ward på Mnazi Mmoja. Avdelingen har 32 senger. Har opplevd både overbelegg der folk ligger på madrass på gulvet, og halvtom avdeling. Pasientene snakker stort sett ikke engelsk. Må innrømme at eg savner pasienter eg kan kommunisere skikkelig med.
1/11-6/11-16. Dar es Salam. Tok båten over. Besøkte dialysen på Muhumbili. Veldig kjekt å være på en dialyseavdeling igjen. Denne avdelingen ble åpnet i samarbeid med HUS for 5 år siden. Flott avdeling og flinke folk. I helgen var vi turister, da kom Ståle og Ragnhild.
8/11-12/11-16 besøk fra Haukeland. Tirsdag hadde eg med 4 nefrologer på omvisning på MMH. Onsdag hadde vi nyreseminar med mange gode foredrag. Torsdag hadde eg Ingebjørg(sjefen min hjemme) med på avdelingen. Veldig fint å ha en sykepleier hjemmefra med for å se hverdagen min.
11/11-16 offisiell åpning av den nye barneklinikken. Eg har håndhilst på presidenten, helseministeren, Trond Mohn og mange andre viktige folk både fra Zanzibar og Haukeland.
14/11-3/12-16 tropemedisinkurs i Tanga. Dialysen skulle jo åpne 11/11, men er som sagt litt forsinket. Veldig flaks at de hadde ledige plasser. All fritid i 1,5 uke gikk til å lese tropemedisin og gjennomgå et nettbasert kurs. Burde nok lest enda mer, men dette var den tiden det var mulig å bruke. Litt kjedelig å si nei til det de andre skulle i helgene og om kveldene, men er så glad for at eg fikk plass på dette kurset. Ferdig med 1 av 3 uker. Så langt veldig bra!
Å være på Zanzibar og å jobbe på Mnazi Mmoja, eg synes det er steintøft! Eg tror eg har bagatellisert hvordan eg egentlig har det, men det er vel og en nødvendighet. Nå må dere ikke misforstå her, eg angrer ikke på at eg takket ja til jobb på Zanzibar, men dette er psykisk krevende for meg på mange ulike plan. Eg føler meg ofte utilstrekkelig, på flere områder. Det er over 5 år siden sist eg jobbet på sengepost, noe som innebærer at eg er rusten på en del prosedyrer. I tillegg synes eg det er vanskelig å skjønne hvordan systemene fungerer. Alt må kjøpes. Blodprøver, urinkateter osv. Hvem gir beskjed til de pårørende hva de må kjøpe? Skal blodprøven taes lokalt eller må pårørende ta den med på bussen til private laboratorier? Også er det selvsagt faktoren at jeg ikke snakker godt nok swahili til at eg kan bidra noe særlig verken med å motta eller gi informasjon. Eg synes det er vanskelig å vite hva som er min rolle, meg eg finner vel utav det etterhvert.
De eg bor med jobber stort sett på føden eller med nyfødte. Det blir mye jobbsnakk, naturlig nok. Dette er et felt eg kan veldig lite om. Det hender eg føler meg utenfor. Utenom en jordmor er eg eneste sykepleieren. Leger snakker et litt annet språk enn sykepleiere. Dessuten kan eg som sagt veldig lite om nyfødte og om fødende kvinner.
Gro som jeg jobber med(lege) snakker flytende swahili. Det er til stor hjelp. Hun oppdaterer meg ofte på pasienter. Sykepleierne har en rapportrunde om morgenen, men den er på swahili. Under legevisitten(på engelsk stort sett) kan det være over 20 som følger runden. Det er maaaange studenter. Sykepleiere, leger og andre. Dette innebærer at det kan være vanskelig å få med seg hva de sier om de ulike pasientene. Å ha oversikten over 30 pasienter er og en utfordring. Det er ofte bare en sykepleier på jobb(pluss meg når eg er der). Eg gjør så godt eg kan, men er det godt nok?
Hjemme har vi tilgang på det meste. Her går vi tom for oksygen og blodsukkersticks. Hva gjør man når man får hjertestans, men vi har ingen stangsteam vi kan ringe, o2 tar tid å skaffe, vi har ikke hjertestarter? Hva gjør man? Alle tingene eg alltid har tatt som en selvfølge.... Hjemme setter vi inn enorme ressurser for å redde enkeltmennesker, spesielt om de er unge. Dersom man har nyresvikt her har man dårlig prognose, da får de ikke komme på intensiv. Det er som sagt ofte bare en sykepleier på jobb, det er begrenset hva som kan gjøres. Verden er urettferdig!
Eg synes at veldig mange som jobber her gjør en fantastisk jobb. De står i jobben år etter år på tross av lite bemanning, lite ressurser og lav lønn. Eg tenker at det er viktig å huske at dette er de som driver sykehuset år etter år. Vi fra Haukeland er inne i et år eller kortere før vi drar hjem. I den store sammenhengen er vi døgnfluer. Kanskje påvirker vi litt mens vi er her, kanskje lærer vi en sykepleierstudent noe, kanskje vi endrer noen enkeltskjebner, men det er de lokale som står her år etter år.
Så her sitter eg i Tanga(på fastlandet i Tanzania). Vi er 18 leger og sykepleiere. De andre er på tur til div strandsteder, de fleste kommer tilbake i kveld så skal vi til sandbanken i morgen. Eg hadde desperat behov for at verden skulle stå stille et øyeblikk så jeg ble her på skolen. I går var eg med noen andre og besøkte sykehjem, et hjem for barn som er utviklingshemmet(bodde 2 utviklingshemmede og 1 vanlig barn der) og en familie hvor mor er hiv positiv. I forkant av kurset var eg nesten litt provosert over prisen. 42 000 NOK pluss reise. Synes det var vel mye. Har et stort hull i bankkontoen! Nå som eg er her synes eg det er helt greit at det koster såpass. Foreleserne er virkelig fantastiske folk! Senteret her på TICC holder mange lokale med jobb. I tillegg støtter de mange ulike tiltak i samfunnet både ved informasjonskampanjer, penger til å drifte sykehjemmet(og ikke minst sykepleierstudenter og andre studenter som bidrar i driften, og med div annet i lokalsamfunnet), hjelp til en del familier og sikkert veldig mye mer som eg ikke har oversikten over. De er den største skattebetaleren i Tanga regionen, noe som i seg selv er veldig positivt for folkene her.
Hjemmet for de 3 barna(der 2 var utviklingshemmet) vi besøkte heter Harriet. Pengene til dette hjemmet bunner i en tragisk historie om en norsk student som døde av malaria. Foreldrene hennes ønsket at pengene de fikk inn etter begravelsen skulle gjøre noe godt i jentas minne. Så fint at noen mennesker klarer å ta noe som er så ubeskrivelig vondt og skape noe så bra. Hva hadde hendt med disse barna viss ikke dette hjemmet hadde eksistert?
Ellers er Tanga grønt og frodig. Eg digger at det springer masse ekorn rundt her!
Det nærmer seg jul. Dette blir min første jul hjemmefra. I en alder av 30 år burde det kanskje ikke være så stort, men eg er veldig hjemmekjær og glad i familien min. Eg digger de rett og slett. Å feire jul uten de tror eg blir tøft, men no har eg no bestemt meg for at sånn blir det. Vil heller bruke ferie i området her siden eg er så langt hjemmefra og det er så mye å se og oppleve. Så håper eg på en hvit familiejul neste år. Vet at eg skal jobbe alle juledagene neste år, det er greit, men skulle ønske eg slapp å jobbe sen 1 juledag... men det er vel ingen som vil det, og det er nok min tur så skal ikke klage for mye.
Mulig eg har lagt ut noen av bildene før, men her bor eg i hvertfall
Solnedgang fra taket
Hindifestival. Debbie, Kosie(fra Nepal, bor med oss, utveksler med blodbanken), Jarl og Ragnhild
Statuen skal taes med ut på sjøen... litt usikker på hvorfor og hvor den skal
Masse farger, ungene farger sjøen når de bader og skyller av seg all fargen
Mann på tur med hønene sine(Henriette er paparatzi)
Hvor skal disse da tro? Bryllup?
Apepark/jungel på vei til Paje. Pga bilproblemer kom vi oss ikke helt til Paje denne dagen, men måtte få hjelp med startskabler av en mekaniker som tilfeldigvis var i parken, så kjørte vi tilbake til Stone town med alle lys i dashbordet lysende rødt. Gikk fint det. Var veldig gøy å se apene på så nært hold i hvertfall.
Mye kreps her
Første fødsel i nye barneklinikken er overstått
Kattunger som bor på en lokal pub
Sykehusfamilien
Utsikt fra der vi bodde helgen i Dar es Salam
Bilde fra åpningen av nye barneklinikken. Presidenten i midten
Bilde fra middagen om kvelden. Trond Mohn, Helseministeren, Ragnhild(lege fra KK), meg og Melissa(lege som har vært her over flere perioder)
En selfie før man skal legge seg. Synd eg ikke har bilder i helfigur. Fikk låne meg en bui bui, som er en lokal kjole som egentlig kommer med hijab.
Fly til Tanga.
Ble kanskje bittelitt stresset når det plutselig lakk vann inn der eg satt. Piplet jevnt mens vi var i lufta, men det var jo ikke så mye... dessuten gikk det jo fint.
Mellomlanding på Pemba, eg spurte om eg fikk sitte forann... Det fikk eg. HURRA! Shotgun!
Nesten som playstation
Ganske lik gps som vi har i båt
Siden flyet kun har en motor(og en pilot) flyr de kun når det er lyst
Klart eg måtte ha med et bilde av en ku! Hornene er feil vei, men har sett andre og med horn feil vei så kanskje rasen er slik?
Tanga er vakkert
Tusenbein
Pass deg for de fallende kokosnøttene
Tok noen fine bilder når vi besøkte sykehjemmet, men selv om de gamle sa det var greit at eg tok bilder føler eg likevel at det blir feil å legge de ut på internett. Veldig fristende noen ganger å legge ut bilder man kanskje ikke ville publisert hjemme, men nettvett gjelder jo tross alt selv om man er på et annet kontinent. Eg ble i hvertfall veldig positivt overrasket over at det er et tilbud til gamle uten familie. Det trodde eg ikke. Det er ikke det at de bader i luksus akkurat, men det virket som de hadde det bra.
Så ble det ikke så veldig kort som eg hadde tenkt, men med tanke på at det er 2 måneder her er det vel ikke så hakkande gale det her? Tror livet mitt roer seg ned nå så skal prøve å skrive oftere og kortere... Skal prøve!
For sikkerhets skyld ønsker eg dere alle en fantastisk adventstid! 1001 klemmer fra Tanga!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar