Om meg

Bildet mitt
Velkommen til bloggen min. Jeg heter Henriette, er 30 år og jobber som sykepleier på dialysen på Haukeland. Nå reiser jeg til Zanzibar for å jobbe på sykehus et år. Dette er en utveksling av helsepersonell i regi av Fredskorpset, Haukeland og Mnazi Mmoja Hospital. Lenger nede i arkivet er det blogginnlegg fra tidligere reiser. Sommer 2015: Dialysevikar i Tromsø Vår 2015: Peru, Cuba, Canada, Island Høst 2014: Bartender i Bergen Vinter/vår 2014: Sør/øst Asia. Thailand, Vietnam, Kambodsja, Filippinene, Laos, Indonesia

fredag 9. juni 2017

Begynnelsen på slutten

I dag er det 2 månder til eg drar fra Zanzibar. Eg gleder meg til å se deg kjære Norge. Venner, familie, kjente steder, jobb og ikke minst et lite menneske eg ikke har møtt enda som allerede har stjålet en bit av hjetet mitt. For 2,5 uker siden ble eg tante. Gutten heter Eskil, han vokser og trives og er nok blitt et naturlig midtpunkt i familien. Godt babyer sover mye så det blir rom for å gi Henriette og litt oppmerksomhet. :P Eg gleder meg i hvertfall veldig til å treffe dette lille vidunderet!

Likevel får jeg vondt i hjertet når jeg tenker på at jeg snart skal dra hjem, kontrakten min er over. Jobben jeg kom hit for å gjøre er ikke gjort. Dialyseavdelingen er i sin spede begynnelse, 2 månder er ikke nok tid til at det kommer til å være greit å dra. Å bygge spesialkompetanse tar tid. Tiden renner ut. Det er ingen som kommer for å videreføre mitt arbeid på dialysen, når eg drar hjem i august er de alene. Jeg prøver å jobbe med meg selv og forberede meg på at det er game over, det finnes ikke noen muligheter for å forlenge kontrakten. Tro meg, jeg har prøvd og finne en løsning.

Om det ikke skjer et under kommer jeg hjem for godt i august. Kjære Zanzibar! Som eg hater og elsker deg på samme tid. Du blir vanskelig å forlate!

                                                   Upendo means love!
                                            Lite som kan slå solnedgang fra Haukelandhouse
                                          Sykehuset sett fra sjøen
                                          Første dialyse på MMH. Pasienten har selvsagt godkjent at det ble tatt                                                   bilder
                 Gjengen, leger, sykepleiere, teknikere og folk fra Fresenius/Harsh(dialysefirma)

Zanzibar du er nydelig! Nitakumiss sana! 



søndag 21. mai 2017

Ranet i Dar Es Salaam

17 mai dro eg og Gro med fergen kl 07 om morgenen. Det var 17 mai feiring hos den norske ambassadøren. Det er jammen en merkelig følelse å dette inn i en hage hvor det kryr av nordmenn og norske flagg midt i Dar.
Å gå i 17 mai tog igjennom gatene i Dar var ganske morsomt. Vi gikk gjennom en skolegård, ungene synes det var veldig morsomt.
Det var orkester, eg tror de lokale synes det er merkelig at nordmenn ikke danser selv om det er musikk. Den eneste som danset litt var togets eneste masai.
Etter toget var det klart for norske 17 mai sanger og taler. Å synge nasjonalsangen så langt hjemmefra var en sterk opplevelse for meg.
De hadde importert norske pølser, norsk hot-dog. Det var garantert et av høydepunktene. Ellers var det is, vaffler og overflod av kaker.
Etterpå gikk vi til Slipway(et slags kjøpesenter med en restaurant rett ved sjøen). Det var topp å bevege seg litt etter i overkant mye mat. Vi slappet av i restauranten og så solen gå ned.
Vi skulle avslutte kvelden med middag på taste of Mexico. Kanskje det eg savner mest på Zanzibar er rømme. Det har de på taste of Mexico. GLEDE! Vi var 10 fornøyde nordmenn som spiste god mat som en fin avsluttning på en vellykket nasjonaldag.
Etter maten skulle eg og Gro gå ca 50 meter til taxiholdeplassen ved Slipway. Plutselig kom det en bil, en arm kom ut og grep tak i væska som eg hadde over skulderen. Det hele skjedde veldig fort. Eg holdt nok fast i væska så godt eg kunne(det er nok innstinkt, den var jo MIN). Eg fallt og ble nok dratt etter bilen et lite stykke før eg mistet grepet og bilen forsvant i en farlig fart.
Skjelven og uten å helt forstå hva som nettopp hadde hendt gikk vi tilbake til Taste of Mexico. Nesten hele gjengen var der fremdeles. Denne restauranten hadde førstehjelpsskrin så en av mine mange leger gikk løs på sårene mine med sprit og bandasjer. Vi fikk sperret kredittkortet.
Min nydelige samsung s7, en annen eldre tlf, kredittkortet, zanzibar førerkortet, litt sminke, et skjerf... borte. Nå utrolig naken man føler seg uten tlf.
Når vi kom tilbake til hotellet fikk jeg ikke sove. Høyre hånda banket!!! Dessuten var det altfor varmt i rommet og vi hadde klart å fange en hærskare mygg inni myggnettet. Vanskelig å sove når det summer over alt. Gro tok livet av en del før vi la oss, noen med blod(ikke vårt, ÆSJ).

Etterhvert så eg at ytterste leddet på høyre ringfinger var ganske skeivt. Ellers var eg ganske oppskrapet, øm og blå.
18/5 dro vi påpolitistasjonen. Gro er ganske godt kjent i Dar, og hun snakker swahili flytende. Meget praktisk. Midt i utfyllingen av rapporten spør politimannen meg om eg er gift. Han mente eg burde gifte meg med en mann fra Tanzania. Så vet vi det.
Egentlig ville han at eg skulle komme tilbake dagen etterpå for å hente raport til forsikring. Den han hadde skrevet var noe annet og kunne heller ikke kopieres da de ikke hadde kopimaskin. Det var ikke godt nok at Gro kunne hente den siden hun skulle bli i Dar noen dager til. Vi fikk til slutt forhandlet oss frem til at eg kunne skrive en erklæring om at det var greit at hun hentet den(det var det heldigvis selv om de dagen etter ville at hun skulle komme tilbake siden den ikke var klar, at hun er blond og søt reddet kanskje situasjonen? Raporten ble i hvertfall skrevet mens hun var der. Også hun ble spurt om hun var gift. Om noen drømmer om å gifte seg med en politi så vet du i hvertfall at det finnes muligheter i Tanzania).

Videre til sykehuset. Privat flott sykehus. Vi sa eg kunne bli undersøkt av en generell lege, men kun en ortoped er godt nok når du shopper privat visstnok(det koster nok mer).
Først registrering, betale for legetilsyn, vente, legetilsyn, betale for røntgen, vente på røntgen, vente på lege, snakke med lege, betale for å få avstivet hånda, stell av hånd(ca 4 ml lokalbedøvelse inn i en fing, det kjennes, dessuten hadde han en skalpell. Jeg trodde han skulle skjære i fingen, det viste seg at han bare skulle klippe neglen, det kunne han sagt). Så ville vi ha legeerklæring, og den måtte betales, hentes i 2 etg hvor printeren er lokalisert også fraktes tilbake for at legen skulle signere. Var meget lettet over å nå fergen kl 16 tilbake til Zanzibar. Det blir en stund til eg forlater min lille trygge øy igjen!!!

Så brudd i ytterste ledd. KULT! Må ha den avstivet i 2-3 uker. Øver nå på å gjøre mest mulig med venstre hånd. Det kunne vært verre. Sykepleieren på sykehuset fortalte om en som hadde væsken i kryss over skulder/bryst. Hun ble slept etter bilen i 20-30 meter, skadet milten og døde.
Ting kan erstattes, en fing er tross alt bare en fing.... JÆVLIG kjipt, men eg er i hvertafall ikke død...

Dessuten utrolig fint at Gro var der, hva skulle eg gjort uten. Det er hun som måtte legge ut for all transport og regninger på sykehuset. Tenk om eg hadde vært der alene. Skrekk og gru!

Har fått utrolig mange god bedring meldinger/kommentarer på facebook da. Veldig koselig!!!! Fingen er fremdeles brukket og s7 fremdeles savnet, men hjertet blir i hvertfall et par grader varmere av så mange gode tanker. Takk folkens! Det er godt å vite at man ikke er alene i denne verden.

Har ingen bilder siden tlf er borte, men legger ved link til instagram kontoen min om dere vil se litt 17 mai bilder.  https://www.instagram.com/globelotte/
Har tatt et par bilder i helgen. Rastaen e tilbake(håret skal helst ikke vaskes når du har rasta, meget praktisk nå som høyre hånd e ubrukelig. Det tok 3,5 timer. Eg hadde glemt kor sykt lang tid det tar). Ellers har eg hørt at eg ser badass ut m bandasje på hånda... Ingen som tør å kødde m meg no? :P


                                                SÅNN ser eg ut på INNSIDEN

Tenk om det hadde vært ekte! Det hadde vært nåkke d!

Yo!



fredag 21. april 2017

På besøk hos masaiene

Kjære alle sammen! Tiden går så fort at jeg blir helt svimmel. Sitter nå i Kampala på Fredskorps homecomming seminar. Jeg kommer ikke hjem før i august altså, men siden min bror skal gifte seg fikk jeg komme på homecomming her i stede for i august som planlagt. Det er 3 månder siden sist jeg blogget. Mye har skjedd så nå må jeg rett og slett bare velge noe jeg vil dele med dere. Selv om det er mange mange ting jeg gjerne skulle blogget om!

Jeg var med min venninne Josephine på besøk til masaikjæresten hennes og familien hans for en uke siden. For en opplevelse! Vi dro  fra Zanzibar med fergen til Dar mandag etter jobb. Dagen etter begynte vi bussturen nordover i landet. Den skal ta 7 timer, men tar ofte nærmere 12. Jeg dehydrerte meg selv siden det er begrenset med tissepauser. Regner med at de med glede ville stoppet viss Muzumguen(den hvite utlendingen) måtte tisse. Kan styre min trang for å tisse i buskene mens alle ser på den hvite rumpa mi! 14 timer uten å tisse. Inntak 30 ml vann. Vanligvis drikker eg mye og tisser enda mer. Nei har ikke diabetes viss noen ble bekymret her...

Vel framme i Kibareshi ventet Kimamile(kjæresten til Josephine) og Ngera(vennen til K) på oss. Vi kjøpte med oss vann og bønner før vi satt oss 3 på hver motorsykkel. Veiene, viss de kan kalles det, er mildt sagt interessante, Jeg måtte lukke øynene mer enn en gang i løpet av den 10 min lange turen. Joda eg vet det ikke hjelper, men det føles tryggere. Må bare huske og ikke gjøre det samme når det er jeg som kjører....

Vel framme ble vi servert chai(te med melk). De lokale bøtter oppi med sukker, men eg foretrekker å spare sukkerkvoten for sjokolade(ikke at det var tilgjengelig) så eg takket fint nei. Til alles undring.

Det  er mange barn, de var alle veldig nysgjerrige på disse to hvite damene som plutselig dukket opp. Noen var og livredd!

Første kvelden var det sikuku(helligdag). Mange lokale hadde pyntet seg. De sang, hoppet og danset. Månen var full og jeg var dypt fasinert. Hvordan disse menneskene klarer å lage de lydene de lager når de synger er utenfor min fatteevne. 

Geitemor med sine dagsgamle killinger

Når du  prøver å ta bilde av geita men noen andre kupper bildet...

Vi var med Kimamile og gikk med geitene

Nabobestemor

Kimamile og Josephine utenfor morens hus. Kimamile har sin egen hvor vi sov. Også denne bygget av tre og gjørme. Inni var det 2 dobbelsenger. På tross av at jeg hørte terremittene arbeide sov jeg godt.
Kalv med sine lekekammerater

Lokale jenter på vei hjem med vasken

Haha

Babyene mine

For et nydelig barn!


På tur i nabolaget

På besøk hos naboen




Denne mannen ville veldig gjerne at jeg skulle ta bilde av han sammen med kuene hans. På tross  av upåklagelig innsats fra både han og barnebarna nektet kuene å stå i ro og poesere. 


På tur til skolen



De slaktet en geit til vår ære

Søskenene til Kimamile

Krigerne spiser geit. Deler ble grillet over bål og deler ble kokt. Det er virkelig ikke mye som går til spille

Ugali(en tykk grøt som blir laget av maismel) og ris ble spist ved siden av

Ngera har ansvar for å koke kjøtt

Selv om krigerne egentlig ikke skal spise sammen med kvinner satt Kimamile og Ngera med oss. Det var fint, var litt kjedelig å bli plassert bak et tre kun meg og Josephine

Josephine får masai språkundervisining av kvinnene. Hilsenen deres kan sees til høyre i bildet. Den eldre tar den yngre på hodet. Jeg husker ikke hva de sier. Språksenteret mitt er dessverre ikke det beste

På tur til Kabareshi for å kjøpe bussbillett til meg

Mais og solsikker

Masai tannkost

Strike a pose at sunset

Nydelig sted! Det er regntid så på denne tiden er det grønt og frodig. Det var heldigvis begrenset med regn når vi var der

Vi sto opp forholdesvis tidlig hver dag og ble servert chai med litt brød. Siden de bor så tett innpå dyrene er det sykt mye fluer. De er meget interessert i den søte chaien. Til lunsj er det stort sett ris med bønner e.l. og til kvelds er det ugali eller ris med bønner e.l. Jeg er ganske snobbete og hater å bli skitten på hendene. Å spise med hendene er altså en utfordring, men masaiene spiser og mye med skje. HURRA!
De er opptatt av hygiene og vasker hendene før de spiser. Du må overhode ikke finne på å røre maten med venstre hånd da denne brukes til å tørke tushen. Jeg måtte nesten sitte på den for å klare å huske det. 
De er gjestfrie mennesker og ingen av dem ba meg om noe. I motsettning til  folk på  Zanzibar som har lav terskel for å be om penger osv. Bortsett fra masai barna som ba om karameller, men det la vi nok opp til selv siden vi hadde kjøpt med oss karameller i lange baner. Det er stolte mennesker! Flotte mennesker! 
Mange av de unge mennene drar til Zanzibar for å selge armbånd o.l. for å tjene penger. Det er slik J og K møtte hverandre. Nå er det lavsesong og mange av dem er hjemme hos familien sin. 

Fredag morgen satte jeg igjen kursen mot Zanzibar. Denne gangen alene siden K og J skal være en stund til. Igjen først motorsykkeltaxi til "byn" og buss til Dar. Hjertet sank litt når den samme bussen(kinesisk produsert) som tok meg og J dit noen dager før rullet inn på plassen. Samme fyren som hadde stirret og bedt om nummeret mitt var og på plass. På vei til spillte han en lokal sang med musikkvideo på repeat. Sangen handlet om en mann som gifter seg for penger. Hvit betyr penger, jeg tipper det var et hint.
Vi kjørte 10 min før bussen ikke ville gå på fram lenger. De ringte etter en annen buss og den kom etter ikke så vanvittig lenge. Eg ble kjent med en masai som var god i engelsk på bussen. Vi satt samman og snakket hele veien til neste by. Det tok ca 6 timer(noe som burde være nesten til Dar). Frieren min likte dette dårlig. Muzungu wangu(min muzungu) and dont talk to my wife...sa  han til masaien. Tipp topp tommel opp!

Jeg hadde håpet å nå et fly til Zanzibar på kvelden, men var ikke framme i Dar før klokka var 20 så det gikk ikke. Sto der mutters alene uten strøm på tlf og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Å være kvinne(spesielt hvit) alene på kvelden i Dar er ikke trygt. Fergeterminalen var utrolig nok fremdeles åpen så jeg fikk kjøpt meg billett til neste morgen. En mann utenfor tilbø seg å følge meg til et rimelig overnattingssted for 5000 tsh(20 kr). Jeg måtte stole på noen, 5000 tsh er gode penger for en 10 min jobb så eg tok sjansen på å bli med han. Overnattingstedet var reint nok. Fikk prutet prisen ned til 25 000 tsh(100 nok) uten aircon. Helt topp! Hadde kun spist 4 kjeks hele dagen så det smakte fortreffelig med chipsimajai(omelett med pommesfrittes) på restauranten over gata. Var og meget glad for å være tilbake til strøm, innlagt vann og en skikkelig seng.

Dagen etter tok jeg fergen over til Zanzibar. Home sweet home!



mandag 23. januar 2017

Safari i Mikumi

Elisabeth er på besøk =)
I helgen har vi vært på vår første safari(lørdag-mandag). Veldig gøy! Vi tok fly fra Zanzibar til Dar Es Salam tidlig lørdag morgen, ble hentet der og kjørte safaribil til Mikumi. Det ble en lang reise, fly fra Zanzibar kl 08:00 og fremme i Mikumi kl 16:30. Samme ruten hjem og, så i dag var vi tidlig oppe,  safari fra 06:00-08:00, frokost og retur til Dar/Zanzibar.

Har vurdert fly tur/retur Mikumi, men safari er dyrt i utgangspunktet, med fly helt til parken blir det i hvertfall dyrt. Kanskje neste gang etter at eg har vunnet i lotto og sånn.

Bilen var en 6 seters Land Rover med takluke som kan taes av. Det var kun oss to og sjåføren. Følelsen av å stå i bilsete med hodet opp gjennom takluken, med vinden flagrende rundt ørene mens sebra og giraff blafrer forbi er virkelig noe!

Vi har sett masse masse masse dyr, og eg har fått øve swahili med sjåføren. Ja også fikk eg lov å kjøre bilen da. =) =) =) Litt som å kjøre traktor! Det er kanskje feil at eg synes det var like gøy som å se elefanter? :p

Her kommer i hvertfall et lite utvalg av de millionene bilder eg har tatt de siste 3 dagene

Første møte med Mikumi, uansett kor du snur deg e ræven bak
Såååå klar!
Pose forann bilen




Kom an igjen folkens, d e denne veien



Beth i solnedgang


Når du kommer hjem og finner en giraff i hagen....
Utsikt fra baren

Flodhestene e våken =)
Hallaien, ka skjer?