Globelottes pakkeeventyr

Så er dagen her, akkurat nå sitter eg på Arlanda flyplass og venter på flyet videre til Bangkok. I natt pakket eg, var ferdigpakket 2 min før vi måtte kjøre. Ingenting nytt, men denne gangen tok pakkingen laaaang tid. Å skulle pakke nok for 4 måneder og lite nok til å kunne drasse det rundt uten for mye styr er VANSKELIG!

Den største utfordringen kom i natt k 03. Endelig ferdigpakket hurra. Da jeg veide sekken var den 30 kg. Jeg ble veldig overrasket. Den var jo ikke så tung, men man kan ikke krangle med en vekt så eg begynte å prioritere enda hardere. Endte opp med 21 kg i sekken og 15 kg i håndbagasjen. Steike det speilreflekskameraet mitt er visst tyngre enn eg hadde trodd. Eg bestemte meg nå for å sove et par timer for så å ta en ny prioriteringsrunde før vi måtte dra.

2,5 timer søvn. Skal ikke akkurat påstå eg hoppet opp fra sofaen med et smil om munnen, men etter en kopp kaffi var det greit. Mamma som har backpacket før(Intereil i div land rundt Middelhavet, riktignok lenge siden, men mamma er en kløpper på pakking). Det ene etter det andre måtte vike før vi..... Oppdaget at eg hadde sett på feil side av vekten. Ups! 30 pounds og 30 kg e langt fra det samme. Etter at mye som var tatt ut fant veien tilbake i sekken endte eg på 13,5 KG pluss 7 KG i håndbagasjen. Følte meg rimelig dum, men hipp hurra for alt som er kommet oppi igjen. Kanskje et råd til andre, ikke pakk natten før du skal ut på backpacking OG les riktig av vekta.

Framme i Phuket i morgen tidlig kl 10. Tror det blir 03 natt til fredag hjemme.  Nå håper eg å få sove litt på flyet. Gjesp, viss ikke Norwegian frister meg over evne med gratis wifi... ;-)

Bilder fra Klokkarvik, avreise om 4 dager

På torsdag hadde jeg min siste vakt på dialysen på lenge. Det gjorde hele reiseprosjektet mitt mer ordentlig. Det blir rart å ikke skulle på jobb på dialysen, rart, trist og litt fint. Jeg kommer til å savne både kollegaer og pasienter, men nå skal eventyret begynne.

Legger ut noen bilder jeg tok i forrige uke, må øve meg før jeg drar. Litt kjipt å komme til Thailand og oppdage at jeg ikke klarer å laste opp bildene. Ja det burde være det letteste i verden, men det er utrolig hvor mye styr det kan bli med slike ting. Dette e faktisk tredje forsøk. Krysser fingrene for at det går denne gangen.
Jeg er langt fra proff, men her er noen bilder jeg har tatt på Klokkarvik forrige uke. There is no place like home.

11 dager til avreise

Tiden går utrolig fort, jeg burde sikkert stresset mer for å få alt gjort i tide. Dessverre går jeg gang på gang i siste liten fellen. Jeg elsker å reise, men å pakke og planlegge kunne jeg gjerne klart meg uten. Hver gang jeg bakser rund på den litt for tunge bagasjen angrer jeg litt, men det går fort over. Denne gangen må det pakkes lett siden jeg skal backpacke en del av turen.

Jeg er spent, grugleder meg. Dette har jeg snakket om og hatt lyst å gjøre så lenge.

Har laget blogg og tatt noen vaksiner. Da er vel det viktigste dekket? :p

23 dager til avreise

I dag er det 23 dager til det braker løs, med andre ord 23 dager til jeg setter meg på et Norwegianfly (wish me luck) og setter kursen mot Thailand.

Jeg jobber som sykepleier på dialysen på Haukeland sykehus. Å jobbe med dialyse er utrolig spennende, jeg treffer mange kjekke mennesker både kollegaer og pasienter. Jeg har søkt permisjon fra jobben min et år, ikke fordi jeg ikke trives i jobben, men fordi jeg kan.

Jeg er 28 år når jeg forlater Norge. Jeg har ikke mann, barn eller huslån som stopper meg. Det å kunne ta et skremmende skritt inn i ukjent teritorium får meg til å føle meg levende. Er det ikke det vi alle ønsker, noe som får hjerte til å slå litt ekstra og minne oss på at vi er i live?

Folk ler, "jeg skal til Phuket å ta bartenderkurs", sier jeg. "Ha, bartenderkurs, men du e jo sykepleier".

Ja visst er jeg sykepleier, stolt sykepleier, men det stopper meg ikke fra å ha en liten bartender i magen. Jeg har alltid elsket utelivet. Hadde også en kort karriere som bartender som student. Elsket det. Selv om jeg liker å være sykepleier betyr vel ikke det at det er forbudt å ta en pause. Gjøre noe annet en stund. Om det er et feiltrinn er det mitt å gjøre, men hvem angrer vel på noe man gjør, sjanser man tar? De som angrer er de som ikke tør å gjøre det de vil. Den dagen jeg står alene i Bangkok kommer jeg til å være vettskremt, men det skal ikke få stoppe meg!