Begynnelsen på slutten

I dag er det 2 månder til eg drar fra Zanzibar. Eg gleder meg til å se deg kjære Norge. Venner, familie, kjente steder, jobb og ikke minst et lite menneske eg ikke har møtt enda som allerede har stjålet en bit av hjetet mitt. For 2,5 uker siden ble eg tante. Gutten heter Eskil, han vokser og trives og er nok blitt et naturlig midtpunkt i familien. Godt babyer sover mye så det blir rom for å gi Henriette og litt oppmerksomhet. :P Eg gleder meg i hvertfall veldig til å treffe dette lille vidunderet!

Likevel får jeg vondt i hjertet når jeg tenker på at jeg snart skal dra hjem, kontrakten min er over. Jobben jeg kom hit for å gjøre er ikke gjort. Dialyseavdelingen er i sin spede begynnelse, 2 månder er ikke nok tid til at det kommer til å være greit å dra. Å bygge spesialkompetanse tar tid. Tiden renner ut. Det er ingen som kommer for å videreføre mitt arbeid på dialysen, når eg drar hjem i august er de alene. Jeg prøver å jobbe med meg selv og forberede meg på at det er game over, det finnes ikke noen muligheter for å forlenge kontrakten. Tro meg, jeg har prøvd og finne en løsning.

Om det ikke skjer et under kommer jeg hjem for godt i august. Kjære Zanzibar! Som eg hater og elsker deg på samme tid. Du blir vanskelig å forlate!

                                                   Upendo means love!

                                            Lite som kan slå solnedgang fra Haukelandhouse

                                          Sykehuset sett fra sjøen

                                          Første dialyse på MMH. Pasienten har selvsagt godkjent at det ble tatt                                                   bilder

                 Gjengen, leger, sykepleiere, teknikere og folk fra Fresenius/Harsh(dialysefirma)

Zanzibar du er nydelig! Nitakumiss sana!