NESOT Dodoma

I forrige uke var eg i Dodoma(hovedstaden i Tanzania) på NESOT(Nephrology society of Tanzania) sin årlige konferanse. Eg var bedt om å holde et kort innlegg om dialysen på Zanzibar. 

Som den super-glupisen eg e leste eg programmet skikkelig kvelden før eg skulle avgårde. Shit banditt, galla middag kveld nr 1. Eg hadde ingen galla kjole! Klokken var nå 00:30 natt til søndag. Eg skulle ta fergen til Dar søndag kl 16:00. 

I min fortvilelse sendte eg fb melding til Siv(som bor på Haukeland house) og Mali(en svenske som bor i Mbweni, nært meg) om noen av de hadde noe eg kunne låne eller visste hvor eg kunne kjøpe søndag formiddag.  

Siv sin kjole var ikke galla nok, men Mali hadde en kjole eg kunne låne. På vei til lunsj i byn før eg skulle dra med fergen stoppet eg hos Mali. Eg hadde aldri vært der før så det var strålende å bestille en taxi som visste hvor hun bodde. Takk til taxi Frank!

Mali er ganske mye høyere enn meg(ikke at det skal så grådig mye til) men hun fant en kjole eg kunne låne. Den kunne  heises litt opp i livet så da  gjorde det ikke noe at den var litt lang. Dessuten fant hun frem et sjal til å ha rundt skuldrene, øredobber, armbånd og øredobber. Meget galla. Også meget mer rosa enn det eg vanligvis går med, men min mor sier at alt kler  den smukke. 

En som jobber i dialyse firmaet som sykehuset bestiller fra skulle hente meg når eg kom av fergen, men så ringte han. De var i et møte og var forsinket, men han hadde bedt en bil fra hotellet komme å hente meg. I november i fjor dro eg til Dar alene gikk eg fra fergen til det samme hotellet(det tok ca 20 min og var nok ikke så trygt som eg trodde selv om det gikk bra). Nå sto det en mann med et Henriette skilt klar når eg kom av fergen. Det skal ikke så mye til, eg følte meg som en prinsesse. 

Eg kom fram til hotellet, dusjet. Nøt den fantastiske morgenkåpen i ca 15 min før eg møtte en av dialyse folkene på taket for å drikke et glass vin. Vi var begge enig om at vi var klar for en tidlig kveld siden flyet til Dodoma skulle gå kl 07:30 dagen etter. Kollegaen hans derimot måtte plutselig til flyplassen for å veksle penger. Deretter ville han gjerne se litt Formel 1(er det det racerbil greiene heter?). I hvertfall var klokken over 01 før eg hadde fått middag og gått igjennom presentasjonen min(for første gang). 

Frokost kl 06:00 er ikke det helt store....

Vel fremme i Dodoma dro vi til hotellet der vi skulle bo, og der konferansen skulle være. 

Å lage en presentasjon her er ikke bare bare. Først måtte sykepleier direktøren sende meg MMH(Mnazi mmoja hospital) sin egen power point layout. Deretter måtte eg lage presentasjonen. Så skulle sykepleier direktøren godkjenne den og gjøre de endringene han mente måtte til. Deretter måtte den sendes til nefrologen i Dar som er ansvarlig for MMH. Han gjorde også noen endringer før den ble sendt til komiteen. Den delen av presentasjonen som var min gikk veldig bra. Midt i der det var mye tekst som strengt talt ikke var min var eg nervøs, men eg fikk mange positive tilbakemeldinger. Så det vistes vel heldigvis ikke. 

Deilig å være ferdig tidlig!!!

Det var en veldig interessant konferanse. Eg møtte mange spennende mennesker som jobber med nefrologi. 

Dag nummer 2 var vi på omvisning på det nye sykehuset i Dodoma. Til neste år skal de åpne transplantasjon og dialyse her. Vi fikk og omvisning der dialysen er i dag. 

Asya som er sjef på dialysen på MMH gikk på skole i Dodoma. Det er vanlig å ta med en gave når man kommer tilbake fra tur. Hun sa eg måtte ta med druer, for druene  i Dodoma er veldig gode. Eg fortalte en student(som studerer i Dodoma) at eg var bedt om å ta med druer tilbake til Zanzibar, men at eg ikke trodde eg kom til å få tid til å kjøpe det. Eg sa og at om eg fikk tid var eg usikker på om de kom til å overleve turen tilbake. Dagen etter kom hun med en pose druer til meg. Så utrolig fint gjort av henne!!!!!!!!!!!

Druene ble pakket i bagasjen, og eg gav beskjed til sikkerhetsvakten om at eg fraktet druer. Haha!!! Han tok oppdraget og voktet kofferten min slik at den ble liggende på toppen og ikke ble skvist. Hahahahaha!!!!! Det hadde ALDRI skjedd på Flesland!

Onsdag morgen dro vi tidlig tilbake til Dar. Eg fikk omvisning på det nye dialysesenteret på Muhimbili sykehus. 42 maskiner. Veldig fint og lyst!

16:00 dro eg tilbake til Zanzibar med fergen. Godt fornøyd med en vellykket tur!!!

Fergebilletter

Hurra for morgenkåpe!!

Presentasjon

Verden kuleste kopp. Gave til de som hadde presentasjon!

Posing med koppene våre!

Galla middag betyr visst ikke det samme her som hjemme. Eg var den eneste som hadde pyntet meg! Hahahahaha!! Jaja... hadde vært mer kleint viss eg var den eneste som ikke pyntet meg? Jammen godt at eg stresset som fy for å låne kjole! Hahahaha!

Gjengen utenfor sykehuset

Hurra for T-skjorte

Og diplom

Solnedgang! Fint i Dodoma også!

På vei tilbake til Dar

Den røde kofferten på toppen er min. Druene overlevde. De var veldig gode og kollegaene mine var meget fornøyd

På besøk til Flora (+litt bilder av div mat)

I høst ble eg kjent med en sykepleierstudent som heter Flora. Hun kommer fra fastlandet, men bor her på Zanzibar sammen med mannen sin og 2 barn. Vi har lenge snakket om at eg skulle besøke henne. På lørdag ble det endelig en realitet.

Hun bor et sted som heter Koani. Det er shamba(på bygda). Eg er avhengi av GPS, ikke alltid helt til å stole på her på Zanzibar, men ok. Når eg kom til Koani fikk eg beskjed om å holde til venstre etter en liten bakke. Eg kom til det er vil betrakte som en stor bakke i Zanzibar standard. Eg ble veldig usikker på om det var denne bakken hun hadde ment. Så eg tok inn til venstre og stoppet i veikanten mens eg sendte henne en fb melding. Det er ikke så uvanlig å få mye oppmerksomhet når man er hvit. Spesielt i shamba. Denne dagen var intet unntak. Det kom mange menn bort til bilen og lurte på hvor eg skulle. Eg forklarte på min begrensede swahili at eg skulle besøke Flora og om de kjente henne. Joda de kjente Flora, læreren. Min Flora er sykepleier(ferdig ganske nylig). Nei henne kjente de ikke.
Så svarte Flora på fb meldingen min. Eg var på riktig vei, eg skulle kjøre til enden av veien så ventet hun der. En mann satte seg inn i bilen. Han ville visst vise meg veien. Unajua Flora(kjenner du Flora)?, spurte eg. Joda det gjorde han. Etter et par minutter ba han meg stoppe og pekte på et hus som han mente var hennes. Vi var overhode ikke kommet til enden av veien. En ny gruppe menn ville hjelpe, men ingen kjente Flora sykepleieren. Eg fortsatte, den fremmede mannen var fremdeles med. Da vi kom til enden av veien ventet Flora, hun kjente ikke mannen. Han ble med videre. Vi parkerte utenfor huset til Flora.
Hahahahaha. Mannen ble innvitert inn, han så på TV mens eg snakket med Flora utenfor og etterpå satt han på tilbake til hovedveien. Zanzibar altså! Jaja. Why not, nye venner er aldri feil!

Det er veldig fint der Flora bor. Grønt og frodig. Det eneste skåret i gleden var vel at babyen var livredd muzunguen(den hvite).

Når eg skulle dra fikk eg en hel bærepose full av frukt. Alt for mye for et menneske så eg har delt med alle på min vei. =)

Eg har også besøkt familien til Swahililæreren min. Utrolig flotte mennesker. Kona hadde laget mat til meg, desverre hadde eg spist rett før eg dro. Da eg skulle gå fikk eg et digert brød som hun hadde bakt til meg. Så utrolig fint gjort!

På søndag besøkte eg en sykepleier eg jobber sammen med. Familie fra Oman var på besøk, mange mennesker og god mat! Utrolig kjekt å få være med de lokale. Det forbedrer både min forståelse av kulturen og språket. =) Skulle veldig gjerne postet et bilde der vi sitter på store matter utenfor huset og spiser. Som om vi skulle dekket langbord hjemme. Veldig koselig! Selv om de ler litt av meg siden det er mye eg ikke vet om mat og kultur. Eg lærer. =) Her om dagen spiste eg potet og chillisuppe med brød uten skje(det er vanlig å bruke skje altså, men eg hadde ikke). Eg tilpasser meg.
De har innvitert meg tidligere og, men da tror eg ikke de har ment det. Det er vanlig å innvitere hjem, men uten å gi noen dag eller tid. Med andre ord tror eg ikke de mener det. Nå derimot mener de det. Veldig kjekt!!

Etter at eg begynte å jobbe på dialysen innviterer de meg og ofte til å spise lunsj med dem. Det er kulturen at man skal tilby, men det betyr ikke nødvendigvis at de mener at man skal spise. Nå sier de, gå og vask hendene dine Henriette, nå skal vi spise. Det er faktisk utrolig koselig å dele mat på denne måten. Eg har nok kommet langt i løpet av dette året.

I morgen reiser eg til Haydom. Gro og Philipo skal gifte seg på lørdag. Først skal vi fly til Arusha og på fredag skal vi ta buss 6 timer til Haydom. Det er der Philipo kommer fra. Eg gleder meg!

Flora og hennes yngste sønn utenfor huset deres

For 2 uker siden spiket plutselig husmorgenet(for en dag). Eg bakte rundstykker og helstekte kylling. Ka kan eg si... eg kan viss eg vil. Det er bare ikke så ofte :p

En eg jobber med besøkte Pemba(naboøyen), som mange andre her kommer hun derfra. Tror det er lettere å få jobb her. Hun tok med gave til oss. Eg har alt glemt hva det heter, men laget av frukt og sukker. Minner om vingummi. Ganske godt, men litt kvalmende. Under er bilde av innpakkingen

Frøene fra Baubau treet er poulære. Rosted i sukker og krydder. Du kan ikke spise selve frøet, du bare suger på de til tungen matcher brillene

Eg sa jo  at eg fikk verdens største brød i gave. 

Lunsj på sykehuset. Potet og chillisuppe, brød og katchori(fritert krydret potetstappe)

Eg var i bryllup på lørdag til en kollega. De synes det er stor stas når eg dekker håret. "Dessverre" er håret mitt altfor glatt til at det lar seg sperre inne så det blir i begrensede perioder(dvs et bilde i ny og ne)

Middag hos kollega fra dialysen. Jeg trodde at skålen var suppe, det viste seg å være saus(sterk). De lo godt av meg når eg etter å ha tatt en skje ble forklart at det ikke var suppe. Eg var lettet, eg var redd eg måtte spise  opp. Eg har i hvertfall underholdningsverdi. 

Ellers er det kylling, fisk, blekksprut, grønnsaker, søtpotet og en slags mos med kjøttdeig. Vet ikke helt hva mosen var laget av. Konsistensen var litt som havregrøt. Veeeeldig godt!

Eg blir her litt til

For 2,5 uke siden satt eg på nettet og så på biler og leiligheter i Bergen. Eg spurte etter råd med  tanke på hvilken bil eg burde kjøpe og hadde " endelig" gitt opp å få bli her og følge opp dialysen. Et par timer senere ringte telefonen min. Eg så ikke på nr, eg bare svarte: "hello"! "Hallo, d e Silje, eg har gode nyheter". Fredskorpset hadde funnet penger i budsjettet sitt til å gjøre et unntak siden dialysen er såpass nyåpnet. Eg får forlenget oppholdet. Kjære Norge, eg blir her nede et år til!

Dette betyr at eg får gjort den jobben eg kom hit for å gjøre. Eg får lære opp de lokale sykepleierne(og til dels legene) til å bli trygge og selvstendige i jobben de har forann seg. Kjære Norge, det er mye der hjemme eg savner. Steder, personer, rutiner og mat. Likevel er eg mer enn glad for at eg får bli. I dag er kontrakten signert. Nye 12 månder på Mnazi  Mmoja hospital på dialyseavdelingen.

Ting går på fram, men det går sakte. Dette tilbudet vil bli viktig for folk her. Privat dialyse er svindyrt, de fleste har ikke råd til dette.

Jeg kommer hjem 2 uker i august. Min kjære store lillebror skal gifte seg 12/8 med den flotte samboeren sin og min elskede nevø(som jeg ikke har hatt gleden av å treffe enda) skal døpes. Gjett hvem som skal være gudmor.... det er meg!!! Tante Henriette!!! Hurra!  Eg gleder meg!
Håper å se mange av dere når jeg kommer hjem!  Jeg planlegger også en litt lenger tur hjem i desember, da håper eg dialysen er skikkelig i drift og at sykepleierne er trygge nok til at det er greit at eg stikker hjem noen uker. Jul på Zanzibar var mye hyggeligere enn eg hadde trodd, men en jul hjemmefra synes eg er nok.

Tenk så heldig eg er som skal få være her et helt år til og jobbe med lidenskapen min. Dialysenørd på Zanzibar kapittel 2 begynner nå.
Ønsk meg lykke til!!!!!!

Begynnelsen på slutten

I dag er det 2 månder til eg drar fra Zanzibar. Eg gleder meg til å se deg kjære Norge. Venner, familie, kjente steder, jobb og ikke minst et lite menneske eg ikke har møtt enda som allerede har stjålet en bit av hjetet mitt. For 2,5 uker siden ble eg tante. Gutten heter Eskil, han vokser og trives og er nok blitt et naturlig midtpunkt i familien. Godt babyer sover mye så det blir rom for å gi Henriette og litt oppmerksomhet. :P Eg gleder meg i hvertfall veldig til å treffe dette lille vidunderet!

Likevel får jeg vondt i hjertet når jeg tenker på at jeg snart skal dra hjem, kontrakten min er over. Jobben jeg kom hit for å gjøre er ikke gjort. Dialyseavdelingen er i sin spede begynnelse, 2 månder er ikke nok tid til at det kommer til å være greit å dra. Å bygge spesialkompetanse tar tid. Tiden renner ut. Det er ingen som kommer for å videreføre mitt arbeid på dialysen, når eg drar hjem i august er de alene. Jeg prøver å jobbe med meg selv og forberede meg på at det er game over, det finnes ikke noen muligheter for å forlenge kontrakten. Tro meg, jeg har prøvd og finne en løsning.

Om det ikke skjer et under kommer jeg hjem for godt i august. Kjære Zanzibar! Som eg hater og elsker deg på samme tid. Du blir vanskelig å forlate!

                                                   Upendo means love!

                                            Lite som kan slå solnedgang fra Haukelandhouse

                                          Sykehuset sett fra sjøen

                                          Første dialyse på MMH. Pasienten har selvsagt godkjent at det ble tatt                                                   bilder

                 Gjengen, leger, sykepleiere, teknikere og folk fra Fresenius/Harsh(dialysefirma)

Zanzibar du er nydelig! Nitakumiss sana! 

Ranet i Dar Es Salaam

17 mai dro eg og Gro med fergen kl 07 om morgenen. Det var 17 mai feiring hos den norske ambassadøren. Det er jammen en merkelig følelse å dette inn i en hage hvor det kryr av nordmenn og norske flagg midt i Dar.
Å gå i 17 mai tog igjennom gatene i Dar var ganske morsomt. Vi gikk gjennom en skolegård, ungene synes det var veldig morsomt.
Det var orkester, eg tror de lokale synes det er merkelig at nordmenn ikke danser selv om det er musikk. Den eneste som danset litt var togets eneste masai.
Etter toget var det klart for norske 17 mai sanger og taler. Å synge nasjonalsangen så langt hjemmefra var en sterk opplevelse for meg.
De hadde importert norske pølser, norsk hot-dog. Det var garantert et av høydepunktene. Ellers var det is, vaffler og overflod av kaker.
Etterpå gikk vi til Slipway(et slags kjøpesenter med en restaurant rett ved sjøen). Det var topp å bevege seg litt etter i overkant mye mat. Vi slappet av i restauranten og så solen gå ned.
Vi skulle avslutte kvelden med middag på taste of Mexico. Kanskje det eg savner mest på Zanzibar er rømme. Det har de på taste of Mexico. GLEDE! Vi var 10 fornøyde nordmenn som spiste god mat som en fin avsluttning på en vellykket nasjonaldag.
Etter maten skulle eg og Gro gå ca 50 meter til taxiholdeplassen ved Slipway. Plutselig kom det en bil, en arm kom ut og grep tak i væska som eg hadde over skulderen. Det hele skjedde veldig fort. Eg holdt nok fast i væska så godt eg kunne(det er nok innstinkt, den var jo MIN). Eg fallt og ble nok dratt etter bilen et lite stykke før eg mistet grepet og bilen forsvant i en farlig fart.
Skjelven og uten å helt forstå hva som nettopp hadde hendt gikk vi tilbake til Taste of Mexico. Nesten hele gjengen var der fremdeles. Denne restauranten hadde førstehjelpsskrin så en av mine mange leger gikk løs på sårene mine med sprit og bandasjer. Vi fikk sperret kredittkortet.
Min nydelige samsung s7, en annen eldre tlf, kredittkortet, zanzibar førerkortet, litt sminke, et skjerf... borte. Nå utrolig naken man føler seg uten tlf.
Når vi kom tilbake til hotellet fikk jeg ikke sove. Høyre hånda banket!!! Dessuten var det altfor varmt i rommet og vi hadde klart å fange en hærskare mygg inni myggnettet. Vanskelig å sove når det summer over alt. Gro tok livet av en del før vi la oss, noen med blod(ikke vårt, ÆSJ).

Etterhvert så eg at ytterste leddet på høyre ringfinger var ganske skeivt. Ellers var eg ganske oppskrapet, øm og blå.
18/5 dro vi påpolitistasjonen. Gro er ganske godt kjent i Dar, og hun snakker swahili flytende. Meget praktisk. Midt i utfyllingen av rapporten spør politimannen meg om eg er gift. Han mente eg burde gifte meg med en mann fra Tanzania. Så vet vi det.
Egentlig ville han at eg skulle komme tilbake dagen etterpå for å hente raport til forsikring. Den han hadde skrevet var noe annet og kunne heller ikke kopieres da de ikke hadde kopimaskin. Det var ikke godt nok at Gro kunne hente den siden hun skulle bli i Dar noen dager til. Vi fikk til slutt forhandlet oss frem til at eg kunne skrive en erklæring om at det var greit at hun hentet den(det var det heldigvis selv om de dagen etter ville at hun skulle komme tilbake siden den ikke var klar, at hun er blond og søt reddet kanskje situasjonen? Raporten ble i hvertfall skrevet mens hun var der. Også hun ble spurt om hun var gift. Om noen drømmer om å gifte seg med en politi så vet du i hvertfall at det finnes muligheter i Tanzania).

Videre til sykehuset. Privat flott sykehus. Vi sa eg kunne bli undersøkt av en generell lege, men kun en ortoped er godt nok når du shopper privat visstnok(det koster nok mer).
Først registrering, betale for legetilsyn, vente, legetilsyn, betale for røntgen, vente på røntgen, vente på lege, snakke med lege, betale for å få avstivet hånda, stell av hånd(ca 4 ml lokalbedøvelse inn i en fing, det kjennes, dessuten hadde han en skalpell. Jeg trodde han skulle skjære i fingen, det viste seg at han bare skulle klippe neglen, det kunne han sagt). Så ville vi ha legeerklæring, og den måtte betales, hentes i 2 etg hvor printeren er lokalisert også fraktes tilbake for at legen skulle signere. Var meget lettet over å nå fergen kl 16 tilbake til Zanzibar. Det blir en stund til eg forlater min lille trygge øy igjen!!!

Så brudd i ytterste ledd. KULT! Må ha den avstivet i 2-3 uker. Øver nå på å gjøre mest mulig med venstre hånd. Det kunne vært verre. Sykepleieren på sykehuset fortalte om en som hadde væsken i kryss over skulder/bryst. Hun ble slept etter bilen i 20-30 meter, skadet milten og døde.
Ting kan erstattes, en fing er tross alt bare en fing.... JÆVLIG kjipt, men eg er i hvertafall ikke død...

Dessuten utrolig fint at Gro var der, hva skulle eg gjort uten. Det er hun som måtte legge ut for all transport og regninger på sykehuset. Tenk om eg hadde vært der alene. Skrekk og gru!

Har fått utrolig mange god bedring meldinger/kommentarer på facebook da. Veldig koselig!!!! Fingen er fremdeles brukket og s7 fremdeles savnet, men hjertet blir i hvertfall et par grader varmere av så mange gode tanker. Takk folkens! Det er godt å vite at man ikke er alene i denne verden.

Har ingen bilder siden tlf er borte, men legger ved link til instagram kontoen min om dere vil se litt 17 mai bilder.  https://www.instagram.com/globelotte/
Har tatt et par bilder i helgen. Rastaen e tilbake(håret skal helst ikke vaskes når du har rasta, meget praktisk nå som høyre hånd e ubrukelig. Det tok 3,5 timer. Eg hadde glemt kor sykt lang tid det tar). Ellers har eg hørt at eg ser badass ut m bandasje på hånda... Ingen som tør å kødde m meg no? :P

                                                SÅNN ser eg ut på INNSIDEN

Tenk om det hadde vært ekte! Det hadde vært nåkke d!

Yo!

På besøk hos masaiene

Kjære alle sammen! Tiden går så fort at jeg blir helt svimmel. Sitter nå i Kampala på Fredskorps homecomming seminar. Jeg kommer ikke hjem før i august altså, men siden min bror skal gifte seg fikk jeg komme på homecomming her i stede for i august som planlagt. Det er 3 månder siden sist jeg blogget. Mye har skjedd så nå må jeg rett og slett bare velge noe jeg vil dele med dere. Selv om det er mange mange ting jeg gjerne skulle blogget om!

Jeg var med min venninne Josephine på besøk til masaikjæresten hennes og familien hans for en uke siden. For en opplevelse! Vi dro  fra Zanzibar med fergen til Dar mandag etter jobb. Dagen etter begynte vi bussturen nordover i landet. Den skal ta 7 timer, men tar ofte nærmere 12. Jeg dehydrerte meg selv siden det er begrenset med tissepauser. Regner med at de med glede ville stoppet viss Muzumguen(den hvite utlendingen) måtte tisse. Kan styre min trang for å tisse i buskene mens alle ser på den hvite rumpa mi! 14 timer uten å tisse. Inntak 30 ml vann. Vanligvis drikker eg mye og tisser enda mer. Nei har ikke diabetes viss noen ble bekymret her...

Vel framme i Kibareshi ventet Kimamile(kjæresten til Josephine) og Ngera(vennen til K) på oss. Vi kjøpte med oss vann og bønner før vi satt oss 3 på hver motorsykkel. Veiene, viss de kan kalles det, er mildt sagt interessante, Jeg måtte lukke øynene mer enn en gang i løpet av den 10 min lange turen. Joda eg vet det ikke hjelper, men det føles tryggere. Må bare huske og ikke gjøre det samme når det er jeg som kjører....

Vel framme ble vi servert chai(te med melk). De lokale bøtter oppi med sukker, men eg foretrekker å spare sukkerkvoten for sjokolade(ikke at det var tilgjengelig) så eg takket fint nei. Til alles undring.

Det  er mange barn, de var alle veldig nysgjerrige på disse to hvite damene som plutselig dukket opp. Noen var og livredd!

Første kvelden var det sikuku(helligdag). Mange lokale hadde pyntet seg. De sang, hoppet og danset. Månen var full og jeg var dypt fasinert. Hvordan disse menneskene klarer å lage de lydene de lager når de synger er utenfor min fatteevne. 

Geitemor med sine dagsgamle killinger

Når du  prøver å ta bilde av geita men noen andre kupper bildet...

Vi var med Kimamile og gikk med geitene

Nabobestemor

Kimamile og Josephine utenfor morens hus. Kimamile har sin egen hvor vi sov. Også denne bygget av tre og gjørme. Inni var det 2 dobbelsenger. På tross av at jeg hørte terremittene arbeide sov jeg godt.

Kalv med sine lekekammerater

Lokale jenter på vei hjem med vasken

Haha

Babyene mine

For et nydelig barn!

På tur i nabolaget

På besøk hos naboen

Denne mannen ville veldig gjerne at jeg skulle ta bilde av han sammen med kuene hans. På tross  av upåklagelig innsats fra både han og barnebarna nektet kuene å stå i ro og poesere. 

På tur til skolen

De slaktet en geit til vår ære

Søskenene til Kimamile

Krigerne spiser geit. Deler ble grillet over bål og deler ble kokt. Det er virkelig ikke mye som går til spille

Ugali(en tykk grøt som blir laget av maismel) og ris ble spist ved siden av

Ngera har ansvar for å koke kjøtt

Selv om krigerne egentlig ikke skal spise sammen med kvinner satt Kimamile og Ngera med oss. Det var fint, var litt kjedelig å bli plassert bak et tre kun meg og Josephine

Josephine får masai språkundervisining av kvinnene. Hilsenen deres kan sees til høyre i bildet. Den eldre tar den yngre på hodet. Jeg husker ikke hva de sier. Språksenteret mitt er dessverre ikke det beste

På tur til Kabareshi for å kjøpe bussbillett til meg

Mais og solsikker

Masai tannkost

Strike a pose at sunset

Nydelig sted! Det er regntid så på denne tiden er det grønt og frodig. Det var heldigvis begrenset med regn når vi var der

Vi sto opp forholdesvis tidlig hver dag og ble servert chai med litt brød. Siden de bor så tett innpå dyrene er det sykt mye fluer. De er meget interessert i den søte chaien. Til lunsj er det stort sett ris med bønner e.l. og til kvelds er det ugali eller ris med bønner e.l. Jeg er ganske snobbete og hater å bli skitten på hendene. Å spise med hendene er altså en utfordring, men masaiene spiser og mye med skje. HURRA!

De er opptatt av hygiene og vasker hendene før de spiser. Du må overhode ikke finne på å røre maten med venstre hånd da denne brukes til å tørke tushen. Jeg måtte nesten sitte på den for å klare å huske det. 

De er gjestfrie mennesker og ingen av dem ba meg om noe. I motsettning til  folk på  Zanzibar som har lav terskel for å be om penger osv. Bortsett fra masai barna som ba om karameller, men det la vi nok opp til selv siden vi hadde kjøpt med oss karameller i lange baner. Det er stolte mennesker! Flotte mennesker! 

Mange av de unge mennene drar til Zanzibar for å selge armbånd o.l. for å tjene penger. Det er slik J og K møtte hverandre. Nå er det lavsesong og mange av dem er hjemme hos familien sin. 

Fredag morgen satte jeg igjen kursen mot Zanzibar. Denne gangen alene siden K og J skal være en stund til. Igjen først motorsykkeltaxi til "byn" og buss til Dar. Hjertet sank litt når den samme bussen(kinesisk produsert) som tok meg og J dit noen dager før rullet inn på plassen. Samme fyren som hadde stirret og bedt om nummeret mitt var og på plass. På vei til spillte han en lokal sang med musikkvideo på repeat. Sangen handlet om en mann som gifter seg for penger. Hvit betyr penger, jeg tipper det var et hint.

Vi kjørte 10 min før bussen ikke ville gå på fram lenger. De ringte etter en annen buss og den kom etter ikke så vanvittig lenge. Eg ble kjent med en masai som var god i engelsk på bussen. Vi satt samman og snakket hele veien til neste by. Det tok ca 6 timer(noe som burde være nesten til Dar). Frieren min likte dette dårlig. Muzungu wangu(min muzungu) and dont talk to my wife...sa  han til masaien. Tipp topp tommel opp!

Jeg hadde håpet å nå et fly til Zanzibar på kvelden, men var ikke framme i Dar før klokka var 20 så det gikk ikke. Sto der mutters alene uten strøm på tlf og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Å være kvinne(spesielt hvit) alene på kvelden i Dar er ikke trygt. Fergeterminalen var utrolig nok fremdeles åpen så jeg fikk kjøpt meg billett til neste morgen. En mann utenfor tilbø seg å følge meg til et rimelig overnattingssted for 5000 tsh(20 kr). Jeg måtte stole på noen, 5000 tsh er gode penger for en 10 min jobb så eg tok sjansen på å bli med han. Overnattingstedet var reint nok. Fikk prutet prisen ned til 25 000 tsh(100 nok) uten aircon. Helt topp! Hadde kun spist 4 kjeks hele dagen så det smakte fortreffelig med chipsimajai(omelett med pommesfrittes) på restauranten over gata. Var og meget glad for å være tilbake til strøm, innlagt vann og en skikkelig seng.

Dagen etter tok jeg fergen over til Zanzibar. Home sweet home!