Killingfields

I dag har vi vært på killingfields utenfor Phnom Phen(massegraver). Dagen i dag har vært full av inntrykk, Kambodsja har en nær og ufattelig trist historie. Vi fikk utdelt en spiller og et headsett slik at vi hadde en audioguide med oss hele veien, det var veldig bra. Da kunne man spille av sporene i sitt eget tempo mens man gikk fra post til post. Det er mye å ta innover seg! 

Etter Amerikansk bombing i øst Kambodsja(fordi de trodde Viet Cong gjemte seg her) fikk Pol Pott sitt ekstremt kommunistiske regime fotfeste(1975-78). Khemer Rouge.

Selv var Pol Pot utdannet i Frankrike, men da han kom til makten bygde han sitt regime på unge fra landet med begrenset kunnskap. 

Han  delte folket inn i 2 grupper. Gruppe en var bønder som var det opprinnelige folket, gruppe 2 var utdannede folk og folk i byene. Han tvang alle som bodde i byene til å flytte ut på landsbygda de oppginnelig kom fra. Dvs ofte for flere generasjoner siden. Phnom Phen sto tomt! Folk ble sendt til landsbygda for å jobbe i matproduksjon hele dagene. Hardt arbeid fra morgen til kveld. 

Byfolk og akademikere var skyldige i at folk på landsbygda sultet. Viss du hadde briller var det et tegn på intelligens, dette var god nok grunn til å bli drept. Akademikere, utlendinger og folk som stilte spørsmål ved regimet eller ble oppfattet som Amerika vennligstillte ble drept. 3 millioner mennesker, 1/4 av Kambodsjas befolkning. Hele familier ble drept, menn kvinner og små barn. Det skulle ikke være noen igjen for å ta hevn. 

Folk ble fengslet, torturert og sendt til killingfields hvor de ble drept med enkle(billige) våpen som kniver eller økser. Mange av likene manglet hode. Gravene ble dekket av kjemikalier, både for å skjule lukt(som kunne vekke mistanke hos folk i område) men også for å at livet av de som ikke var død når de ble begravet. 

Om kvelden ble det spillt høy musikk for å skjule skrikene. 

Killingfields utenfor Phnom Phen er ikke det eneste i Kambodsja, men det er den største. 86 massegraver.

Det er bygget tak over gravene

En del steder kan man se ben som kommer opp. Med jevne mellomrom samler de ansatte opp det som kommer til overflaten. Spesielt i regntiden er det mye. Gravene er ikke særlig dype

I "matboksen" er det tenner

En del er barneklær

Soldatene tok spedbarn i bena og slo hodet deres mot dette treet før de kastet de i en massegrav.

Enda en massegrav, mange her var barn(barna ble drept for at de ikke skulle hevne foreldrene)

Om kvelden ble det hengt høyttalere i dette treet. Musikken overdøvte ofrenes dødsskrik

Dette er et minnesmerke bygget for å hedre de døde. 

Før man går inn tar man av seg på bena, vi tente også røkelse og satte med en blomst hver

Dette er inni minnesmerket

Etterpå var vi på museet som ligger rett ved

Dagen i dag har gjort inntrykk på meg, det er helt ufattelig at vi mennesker kan gjøre noe så grusomt mot hverandre. Desverre er dette noe som skjer med jevne mellomrom. Dette er ikke det første regimet som utfører slike ufattelige handlinger, og det kommer nok ikke til å bli det siste. Når mennesker har det vanskelig ser vi etter noen utenfor oss selv å skylde på. Pol Pott skyldte på akademikerne, Hitler skyldte på jødene og Stalin skyldte på alle som kunne tolkes å være uenige med han. For ikke å snakke om alle de konfliktene hvor folk tar livet av hverandre på grunn av religion, rase/stamme eller i konflikt om land. Midtøsten, Rwanda, Balkan, Myanmar(Burma) listen er lang.

Hvor er Europa på vei nå? Mange land sliter økonomisk, innbyggerne sliter med å mette familiene sine. De ser etter syndebukker. Rom folket blir jaget, flyktninger som tar seg inn i Europa pga krig og sult blir jaget. 

DE kommer her å tar VÅRE jobber, selv i Norge hvor vi har det så bra sammenlignet med de fleste land i verden er dette et vanlig utsagn.

Hva skjer når vi slutter å se på våre medmennesker som mennesker?

Eg håper dette bare er en overdramatisk tankerekke, men i realiteten er ikke veien til ekstreme regimer og folkemord så lang dersom fattigdommen blir stor nok. La oss håpe at historien ikke gjentar seg flere ganger, men det er opp til oss alle. 

Vi må tørre å tenke selv, og vi må holde fast ved det gode.

Selv har jeg tenkt at jeg skal prøve å gjøre en god gjerning hver dag. Gi et kompliment, smil til en fremmed, gi en blomst til en du synes fortjener det, doner penger til veldedige organisasjoner. Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre verden til et bedre sted. Hva vil du gjøre?